Startside | Temaoversikt

Anger og atter anger

Kommentar i artikkelsamlinga
Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk (2018)

Arbeidernes kommunistparti (AKP) gjorde sine feil, både før og mens jeg var leder i partiet. Men leser en aviser opp gjennom åra, så virker det som partiet har hatt feil i ett og alt. Jeg håper denne boka kan bidra til å vise at politikken vår på svært mange felt har stått seg.

I det siste tiåret før AKP og RV gikk sammen i Rødt, var det flere runder med massive mediekampanjer mot AKP, der medlemmene (både de som var med i partiet og de som tidligere hadde vært det – og noen som aldri hadde vært med) blei avkrevd bot og anger.

I tilknytning med disse kampanjene har jeg og mange andre skrevet tallrike svarinnlegg. De fleste av disse innlegga bør leses i sammenhengen de blei skrevet i, og vi har derfor valgt å ikke gjengi særlig mye av det i denne boka. Men AKPs nettsted (som fortsatt finnes) gjengir et stort antall innlegg fra begge sider. Du finner peker til dette lenger ned.

Her bringer vi bare teksten «AKP støtta aldri folkemord», pluss et muntert utdrag av et møtereferat nedafor Bakgrunnen for dette siste er denne: En av angerdebattene blei starta av professor Bernt Hagtvet. Han var og er ivrig etter å høre anger. Han skreiv i et innlegg i Dagbladet 16.–17. juli 2003 påstander om at AKPere, for å bli medlemmer, måtte være villige til å «indse at man kunne komme til at slå ihjæl, og at det kunne ramme mennesker, som stod en nær, for eksempel ens venner eller foreldre». Det mente vi var å gå over streken for alminnelig debatt, og AKP/jeg krevde at han måtte trekke påstanden tilbake, ellers ville vi bringe saken inn for retten. Dette siste blei ikke nødvendig.

På et debattmøte 11. august innleda Bernt Hagtvet, Sigurd Allern og Elisabeth Eide. Jeg var ikke invitert – fikk ikke en gang plass inne i det fullstappa møtelokalet og måtte stå ute på gata og høre ordskiftet. Etter hvert fikk jeg imidlertid kommet inn for å holde et innlegg. Klassekampens journalist Jon Hustad kommenterte møtet slik det står under her. [Boka hadde bare med de to siste avsnitta av Hustads tekst.]

Sosialismekroppen

av Jon Hustad

Klassekampen 13. august 2003

Måndag var det angredebatt mellom Bernt Hagtvet og Sigurd Allern. Den handla om kroppskontroll.

Eg er ung. Eg har ikkje fyrstehandskjennskap til konflikten mellom AKP og resten av venstresida. Men dette trur eg at eg veit: Ho handla i liten grad om politikk. Ho handla om at Sigurd Allern bad om Farris då han debatterte mot Bernt Hagtvet på Gabler i Oslo på mandag.

Kva var det unge venstreorienterte gjorde opprør mot på 70-tallet? Var det den borgarlege, kapitalistiske og undertrykkjande norske staten? Dei sa det. Men eg trur det ikkje. For den staten fanst ikkje. 70-tallet var sosialisme på norsk. Statsbankane var større enn privatbankane. Tilgangen på kapital strengt regulert. Marginalskatten nærma seg 100 prosent. Børsen var steindaud. Fattigdommen var så godt som utrydda og arbeidsløysa så liten at arbeidskontora framstod som verna verksemder. Sosialdemokratiet hadde levert varene.

At både SV og AKP hadde revolusjon i partiprogrammet, botna neppe i armod og gråbeintid. «Nei,» vil ein gamal venstreraddis vedgå, «det handla ikkje så mykje om økonomi, det handla om kampen mot USA-imperialismen og om pampeveldet i Aps støtte til rekolonialiseringa».

Ja vel. Men kven på den unge venstresida kjempa ikkje mot USA-imperialismen? Korkje Sissel Rønbeck eller Thorbjørn Jagland framstod akkurat som ihuga tilhengarar av Hanoi-bombinga. Til og med Olav Versto gjekk i demonstrasjonstog utanfor Drammensvn. 18. Pampevelde? Tja, Haakon Lie var i Florida, Trygve Bratteli var vel heller ikkje altfor viril. Likbålet hadde byrja å brenne.

Liknande døme er legio.

Så her er mitt svar, 30 år etter: Skismaet på venstresida handla ikkje om politikk, det handla om kontroll, kontroll over kropp, psyke og framtid. AKP-pampane hadde det. Dei andre ikkje.

Som debattdeltakar hadde Sigurd Allern rett på gratis øl måndag, han bad om Farris. Eg trur det var då eg forstod det. AKPs puritanisme var ulik puritanismen til dei andre venstreraddisane, er ulik mi eiga puritanisme.

Det må vere noko her. Ja, det må det vere. AKP-arane var trygge på at det ville gå godt med dei sjølve. Dei kjempa for dei andre. SV-arane og deira proselyttar var utrygge på eigne vegner. Dei kjempa for seg sjølve. Difor var AKP moralsk overlegne. Difor vert dei hata 30 år etter – ikkje av Bernt Hagtvet, eller Per Egil Hegge heller, for den del, dei liker
berre bråket, dei – men av dei som kjempa om dei same massane på det same ideologiske grunnlaget som AKP, dei som ikkje hadde den same styrken som AKP – og som tvilte.

Kampen for sosialisme handlar om kampen mot det kapitalistiske risikosamfunnet. Når eg i dag er for vinmonopol, for høge prisar på tobakk, for gode trygder, for arbeidsvern, så botnar det i, lyt eg vedgå, langt på veg i min eigen angst for at eg ikkje skal greie å kontrollere dei destruktive sidene i meg sjølv. Eg trur ein del norske venstreorienterte deler den angsten. Slik reknar eg med det var på 70-talet òg. Men altså ikkje for Allern og dei leiande AKP-arane. Dei var moralske på vegner av dei andre.

Nede i lokalet måndag sat det nokre såkalla venstreorienterte journalistar og redaktørar frå Akersgata. Dei var omlag like gamle som Sigurd Allern. På 70-tallet var desse motstandarar av Ap-pampar, USA-imperalisme og tilhengjarar av eit revolusjonært SV. Dei var no overvektige, dei kjederøykte, dei drakk, det hadde gått med dei som dei frykta på 70-tallet – og dei applauderte vilt kvar gong Allern fekk motstand. Allern var tydeleg klar over at dei var der. Han synte dei berre forakt. Allern var mager, edru og røykfri. Han var dei moralsk overlegen. Difor kunne dei ikkje tåle han. Då eller no.