Vi var veldig redde for tuberkulose, for det var en levende sjukdom, og foreldra våre hadde jo fortalt om den og den som fikk det. Den tanta døde av det, og den søstera døde av det. Det var virkelig alvorlig, men vi snakka egentlig ikke om det heller, for det var så skummelt.
Og lærerne fortalte at vi ikke fikk lov til å spytte. Det var anti-spytte-kampanjer på skolen, for spytting kunne spre sjukdom. Så dette var vi opptatt av, og det var skummelt.
Men så fikk venninna mi og jeg anledning til å oppsøke den skummelheta, da vi fikk sykler. Jeg trur jeg var åtte og et halvt eller ni år, da vi kjøpte sykkel. Å gurimalla, den var lyseblå, og jeg trur det var et merke foran der det sto Crescent. Den var veldig fin.
Under bagasjebrettet hadde sykla før ei avlang skuff. Der var pumpa, lappesaker, ei lita oljehaloise til å smøre med og en nøkkel som kunne brukes på mutre av ulike størrelser, så vi reparerte uavlatelig. Det var veldig gøy.
På bagasjebrettet var det ei klemme, og der hadde vi dokker, som vi strikka og sydde klær til. Og dokkene var temmelig gærne, for de ville jo overalt. De sa for eksempel: «Kan vi dra på Hadelandsveien?» Og vi sa: «Nei, nei, det er ikke lov.»
Foreldra våre hadde sagt at vi kunne sykle hvor som helst, for det var ikke mye biler, men ikke på Hadelandsveien – altså Trondheimsveien, som var eneste vei mellom Oslo og Trondheim, der gikk det lastebiler og en og annen buss. Det var en smal, vanlig gammel vei, og når vi sykla der (for vi sykla jo der, når de sa vi ikke fikk lov å sykle der) og en lastebil kjørte forbi oss, så blei vi skyvi fram og tilbake av lufttrykket.
Det var veldig spennende, og vi lurte jo på om vi kom til å dø av det. Men vi visste at det ikke var det vi skulle dø av, så vi sykla bare sørover til der det sto Oslo. Så tok vi på skiltet, og så sykla vi hjem. Men vi sa ikke hva vi hadde gjort.
Så var det at vi fikk høre om Glittre sanatorium i Hakadal. Der var de tuberkuløse. Så jeg og venninna mi la da kursen nordover. Vi kunne kjørt på en gammel vei innimellom, men nei, vi måtte kjøre på den virkelige veien, der lastebilene nesten slengte oss i grøfta. Og dukkene ropte: «Sykl fortere!», men vi sa: «Nei, her må vi sykle akkurat passe.» Så tok vi av opptil Glittre. Det er akkurat som et gullslott, som et eventyr. Det er gult og av mur. Det ligger oppi lia med skau bak.
Veien opp dit var snirklete, og dokkene tok til å bli redde. Og de sa: «Nei nei, vi kan få tuberkulose.» Og vi sa: «Ja, det er mulig. Faktisk.» Så vi gikk saktere, og mot slutten måtte vi trille syklene. Skal vi gå lenger opp? Ja, nei, vi diskuterte fært. Jeg husker første gangen – det var en sommerettermiddag. Sola sto lavt. Da blir det sånne varme, rødlige toner alle steder, og fuglene synger sin kveldsang.
Og vinduene sto åpne der oppe. Det var sikkert varmt der – det ligger mot sola, litt sånn sørlig vendt. Og tuberkuløse skulle jo ha sol og bli friske. Gardinene slo ut forsiktig, og det så veldig pent og snilt ut. Men nei, det må du ikke tru. For der inne var døden. Og Grete sa: «Nå kommer det tuberkulose ut vinduet.» Og jeg sa: «Ja, det gjør det.»
Så gikk vi mot porten, og tuberkulosen kom mot oss. Og det var sånne store steinsøyler på hver side av porten. Vi satte fra oss sykla, så på hverandre, løp fram alt vi kunne – og klaska handa i steinsøyla. Vi skreik av våre lungers fulle kraft i vill dødsangst, og løp tilbake og sykla som merra den blinde ned alle bakkene, ut på Hadelandsveien og nedover og hjem.
Vi lovte hverandre at vi ikke skulle vaske oss på den høyre handa som vi klaska i muren, for der var jo sjukdommen. Og tenk så farlig det var, enda verre enn å sykle forbudt på Hadelandsveien. Når jeg skulle vaske meg om kvelden, så lot jeg bare som jeg vaska høyrehanda. Det samme morran etter.
Ruta til skolen var at jeg gikk innom henne, og så gikk vi sammen. Da hosta hu. Grete hosta. På skolen den dagen hadde vi ikke en tanke i hodet annet enn om hu hosta. Og hu hosta. Da diskuterte vi på hjemveien – vi måtte gå litt for oss sjøl – viss hu hadde fått tuberkulose og kom til å dø, hva skulle jeg gjøre? Vi var jo bestevenner. Så da bytta vi spytt. Da spytter du i handa di, og så spiser den andre spyttet.
Dagen etter så hosta hu ikke. Det var overraskende. Så da dro vi dit igjen, sikkert ti–femten ganger. Dokkene var jo også veldig kravstore. De syntes det var moro å sykle, og de likte også å ha det farlig.
Viss du er redd for å dø og er barn – og barn er ofte redd for å dø og hører om døden – så om du oppsøker døden, da tar du på en måte makta. Vi tørte å gå til smitten. Og vi overlevde, og vi gikk dit igjen og igjen. Men vi sa aldri noe til de voksne, for det var ikke lov å sykle på Hadelandsveien. De hadde blitt så rasende, og kanskje hadde de tatt sykla våre. Så vi kunne jo ikke si noe. Det er moro det at du er redd for å miste sykkelen, så du ikke kan si at du trur du har fått tuberkulose. Typisk unger!