Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Dunken og den lille hagen

Ny tekst 2018


I slutten av juli i 1950 blei mora og faren min og jeg kasta ut av hybelen som mora mi leide i Parkveien 1 i Oslo, og som faren min og jeg også bodde på. (Les om dette her.)

Kusine Mona, som er litt eldre enn meg, husker det var koselig på den hybelen: Det var plass til både ei seng og en stol, og det var et vindu. Mona lå på senga, og mora mi satt på stolen og leste eventyret Grisen og levemåten hans (http://runeberg.org/folkeven/028.html)

Det var stor bolignød, folk pressa seg sammen i små leiligheter, gårdeiere kasta ut folk. Utleieren Frank Broberg skreiv i brev til mora mi: «I henhold til pålegg fra utleieren oppsies De herved til fraflytning innen 30 dager. Årsaken hertil er at De uten tillatelse høsten 1948 har tatt Deres barn Jorun Marie inn på rommet, hvilket forhold fremdeles fortsetter.»

Vi fikk først flytte inn hos snille slektninger som hadde liten plass fra før. Så utpå høsten måtte foreldra mine ha fått låne noen penger, slik at de kunne kjøpe ei lita sommerhytte i Nittedal, like ved togstasjonen på Gjøvikbanen. Hytta var på brutto 16 kvadratmeter og het Trollhytta. Det var ikke uvanlig at folk flytta til slike sommerhytter. De slo kanskje opp noen plater på veggene og fyra i ovnen. Jeg var to år da vi kom dit.
Faren min fortsatte på jobben i byen. Han tok toget inn klokka ti over seks om morran og kom hjem klokka ti over fem om ettermiddagen. Mange gjorde det samme. Alle i bygda spiste middag samtidig. (Det var to menn som kom med ti-over-fire-toget. Dem spionerte vi på.)

Mora mi fikk et nytt liv på alle områder. Da jeg blei født, mista hun en god jobb i jern- og metallindustrien, på Elektrisk byrå. Hun mista arbeidskamerater og bedriftsidrettslaget i håndball. Og fagforeningsarbeidet, i klubbstyret, der de sloss mot innføringa av tidsstudier. Hun mista bylivet og biblioteket, og så sjelden slektninger og venner. 

I Nittedal var det ikke mye lønnsarbeid å få for kvinner, og barnehager var knapt finni opp. Men hun blei jo ikke uten arbeidsoppgaver! Hun var flink til alle ting! Døgnet rundt med en toåring i ei kald hytte uten innlagt vann. Det var ikke vann på tomta heller, men det var ei tønne for regnvann, og den het Tønna. Og hytta hadde rett til å hente vann i en brønn hos noen borti veien. Den het Brønnen, og dit gikk mora mi og jeg med bøtta. Vinterstid var det en stor fordel om plogen hadde gått, for det var mye snø i Nittedal. Mora mi måkte både her og der. Brønnen hadde et brønnlokk som en pyramide med dør, og der knytta hun tauet i bøttehanken og pælma bøtta hardt nedi vannet så den kunne fylle seg. Den døra var veldig fin, når vi barna var litt større. Da var den lett å få opp, og vi sa aldri hva vi fikk til å flyte nedi der.

Nå lurer noen lesere kanskje på hvor det blir av overskrifta «Dunken og den lille hagen»? Nå skal dere høre. Det var ikke veldig mye hage rundt hytta. Det sto et lite uthus der, som het Skjulet. Det hadde to dører. Den ene var til utedoen. Alt havna i en dunk. Den het Dunken. Den var av sink, trur jeg, og mye større enn ei bøtte. Det var kvinnfolkarbeid å ta seg av den, og det var ikke rart, så flink mora mi var til å grave. Hun var en graver. Men faren min var likevel med på bæringa noen ganger, for også han var sterk. Når det ikke var snø og frost, løfta mora og faren min ut dunken og bar den til et hjørne av hagen hvor det var en ripsbusk og en solbærbusk. Dunken var tung og i største laget.

På forhånd hadde mora mi gravd et djupt høl mellom de to bærbuskene, og der blei dunken tømt. Jord blei kasta på, og alle barna i nærheten fikk beskjed om å ikke gå der! Ikke leke sisten, ikke leke gjemsel, ikke hente ballen uten å tenke ...

Men hagen var ikke flat, den skråna. Nedover mot buskene. Og det fantes bare én ball ...

Men om vinteren, da var det ikke mulig å grave i jorda! Mora mi var smart da også. Hun dro dunken i snøen ned til de to buskene. Der hadde hun lagd et høl i snøen. Hun klarte å velte dunken rundt, så den sto på huet. Alt oppi var dypfryst. Hun henta aviser og ved og lagde bål rundt og oppå dunken og sto der og fyrte og venta. Langt om lenge kunne hun løsne den, og en statue av tiss og bæsj kom til syne. Så spadde hun snø over. Det så ut som en stor maurtue under snøen. «Unger, ikke lag snøhule her!»

Utover vinteren blei det en del slike tuer nedi hjørnet ved buskene. Når våren begynte, gjaldt det å følge med på tininga. En bestemt vår så ut til å bli varm og rask, for i noen veier med bakker vendt mot sør, var det mulig å lage bekker og demninger i sanda. Av med votter og luer.

Så en dag kom vinteren flott og uventa tilbake og dekka alt. Snøen deisa ned. Mora mi ut for å måke vei til do og vann. Jernplogen til veivesenet buldra igjen, og velta ny snø over de gamle vollene, så gjerder og stolper atter forsvant. Og så kom lastebilen med snøfreseren. Den aller beste. Men et bøyd, langt og firkanta rør som slurpa inn og spruta ut alt som kom i dens vei. Voksne sa det kom en haug med steiner i huet på oss, men det var slett ikke så mange. Dessuten hadde vi hørt at en gutt var blitt slurpa inn en gang, og kom ut som små biter, så der sto vi.

Snøfreseren lagde de høyeste vollene langs veien, voller vi kunne klatre på og hoppe fra. I blant sank vi veldig djupt nedi, særlig nær gjerder og busker. Da gjaldt det å rugge og slite for å komme seg løs og opp. Det kunne ta tid, kanskje noen henta ei brødskive med sukker på, til den som sleit, og en spade for å grave opp folk. Så var det bare å hoppe igjen.

Denne våren var det en dag som kom med ekstra mye ny snø. Vi hadde ikke hoppa på et par uker kanskje, bare lagd demninger i sola. Så nå hoppa vi igjen. Hjernen var stappa så full av endorfiner at det blei trangt om plassen for advarslene som lå der fra før. Så da jeg satt fast med snø opp til armene, så var det ikke bare i snøen. Jeg sto nemlig fast mellom ripsbusken og solbærbusken. Jeg rørte meg ikke. Jeg forsto alt. Noen løp og henta mora mi. – Jorun sitter fast! Jorun sitter fast!

Mora mi kom og kava seg gjennom snøen med snømåka som lanse, sterk som en elg, speida rundt, skaffa seg raskt oversikt, – og begynte å le. Jeg syntes alltid det var morsomt når mora mi lo, for hun lo så høyt og krøka seg sammen og måtte kanskje tisse. Men denne gangen blei jeg fortørna.

Det blei mye graving på mora mi den dagen, mange turer til brønnen og mange kjeler med varmt vann på vedovnen. Dagen etter også. Jeg måtte være inne, det kunne jeg fordi vi gikk annenhver dag på skolen, og alle hadde jo bare en porsjon yttertøy og støvler. Jeg prøvde å lese i Frøken Detektiv og det mosegrodde huset, men blei litt distrahert av at det var dårlig luft der Nancy, Beth og George gikk modig omkring og løste mysterier.

Mora mi mumla og lagde lyder, det virka som latter på meg, og jeg er sikkert på at jeg hørte: – Først kommer det ene, og så kommer det andre ... ha ha ... Det andre, det gjetta jeg. Men det ene?