Foreldre og ansatte i barnehage, i ungdomsskole og i barneskole ler gjenkjennende av det samme! Det er de samme mekanismene som virker over alt. Du forstår nok hva jeg mener når du leser denne lille historia fra barnehagen:
Ved et bord satt barna og spiste sammen med den voksne Ingrid. Kari på tre år satt mellom fireåringen Ronny og Petter på fem. Da rakk Ronny og Petter ikke så lett bort til hverandre, og da gikk det greiere å få spist. På bordet sto brødskiver, ost, syltetøy og leverpostei. Ronny prata høylydt om at han skulle hoppe fra et kjempehøyt tre, og Petter skulle hoppe fra et enda høyere tre.
Kari var tynn og spinkel, med lyse krøller, veldig forsiktig, men hadde klart å trenge seg mellom de fire veivende guttearmene for å få tak i ei brødskive. Ellers var hun flink til å ikke mase, men be om ting hun gjerne ville ha, for hun hadde nettopp lært at det var høflig og fint.
– Kan jeg få smøret? sa hun med den tynne, pipende stemmen sin, for det sto for langt unna.
– Hundre meter høyt! brølte Ronny.
– Kan jeg få smøret? sa Kari med den tynne, pipende stemmen sin.
– Tusen meter høyt! vrælte Petter og vifta så melka havna på asjetten og brødskiva til Kari. Hun tømte det som ikke trakk seg inn i brødskiva, på bordet.
– Kan jeg få smøret?
– Så høyt som huset, ropte Ronny henrykt.
– Kan jeg få smøret? Kan jeg få smøret? Kan jeg få smøret? sa Kari med den tynne, pipende stemmen sin.
– Ikke tøm melk på bordet, Kari, sa Ingrid.
Kari reiste seg, krøllene retta seg ut så håret sto ut som kvister, hun åpna munnen så den blei like stor som ei dør, og skreik av sine lungers fulle kraft så alles ører skalv som gele, gardinene blafra, kopper og kar trilla bortover bordet, alle fikk bakoversveis, møblene velta:
– SMØØØØØØR!!!!
– Men Kari, du må spørre, ikke rope, veit du, sa Ingrid.
Da denne historia blei fortalt til ei forsamling av kvinner, og etter at galgenhumorens sterke latter hadde gitt deg, sa ei alvorlig: – Det var historia om mitt liv ...
Lærere har ofte ulike forventninger til jenter og gutter. Jenter blir sett på som pliktoppfyllende og ordentlige. Gutter får flere faglige kommentarer, og jo eldre de blir, jo mer interessante synes lærerne de er. Hvilken oppførsel er det vi framelsker hos de to kjønna?
Klassen satt i norsktimen og skreiv. Setningen «Den snille heksa Solveig spiste fire muntre høner og rei på en spretten gris» blei skrivi med orda under hverandre i norskboka, og så skulle de finne hvilke ordklasser orda tilhørte. Hva var substantiv? Hva var adjektiv? Dette var ganske vanskelig, og jeg gikk rundt i klassen for å være til hjelp.
Hos Kari stoppa jeg. Boka hennes var så nydelig! Skrifta tydelig og jevn, overskrifter ryddig plassert hele veien, avsnitt mellom oppgavene, og ikke noe klussing. Det er så deilig å åpne ei slik bok når du skal rette den, akkurat som hvile, etter fem bøker hvor du må leite etter stykkene og tyde skrifta så godt du kan.
– Kari, så nydelig orden du har i bok..., sa jeg før jeg stoppa brått. Nå var jeg akkurat slik som lærerne i bøkene jeg hadde lest fra flere land. Artikkelen i Newsweek sto for meg, der det sto om forsking i USA som viste at gutter får ros for det faglige innholdet, mens jenter oftere får ros for at arbeidet er pent gjort.
Vi lærere har det nemlig med å rose jenter for penheta i bøkene når vi heller skulle tatt oss tid til å kommentere det faglige innholdet. Etter å ha hørt slike kommentarer i noen år, er det vel ikke tvil om hva læreren syns er fint med jenter!
Gutter får ikke mange slike kommentarer. Det er fordi bøkene ofte er slik at vi ikke kan rose orden og oversikt. Skal vi si noe da, er det innholdet vi må snakke om.
Etter å ha stoppa meg sjøl, blei jeg stående litt til hos Kari. Det var temmelig vanskelig, for Ronny og Petter begynte å bli urolige. Kroppen min ville gå bort til dem, jeg blei bøyd bakover, men viljen planta føttene fortsatt fast hos Kari. Jeg blei bøyd til sida som et langt tre, for jeg ville hindre Ronny og Petter i å begynne å tulle, alle hadde jobba så fint til nå, og ordklasser skulle de lære. Svaiende med alle øya i nakken og øra retta mot de to gutta, klarte jeg med stor innsats å lese hva Kari hadde skrivi. Det var vanskelig, men jeg tvang meg. Alt var riktig, bortsett fra at hun ikke visste at «den» var pronomen, det diskuterte vi litt, og jeg gikk videre. Det vil si, jeg blei skutt ut videre.
Hvilke forventninger andre har til deg, spiller stor rolle for hva du gjør. Trur de rundt deg at du klarer ei oppgave, ja er de helt overbevist om det, begynner du nesten å tru det sjøl også. Men hvis de ser litt vekk når ditt navn blir nevnt, mumler høflig, flytter litt på koppene og tilfeldigvis kommer på et annet navn isteden, da mister du nok fort motet og skjønner at du ikke er den rette for oppgava.
Dette er velkjent for dem som underviser. En positiv, oppriktig forventning til at barnet klarer ei oppgave, virker sterkt på barnet. En sur eller negativ forventning virker nøyaktig like mye i den andre retninga.
Dette fikk en amerikansk lærer erfare på en dramatisk måte. Hun starta med å ville vise barna hva rasediskriminering var. Det var etter mordet på Martin Luther King. En dag kom hun inn i klassen sin og sa til dem som hadde brune øyne:
– Dere har de rette øya. Og de som har de rette øya, skal få fem minutter lengre friminutt, spise først, velge hvem de vil spise sammen med og hente en ekstra porsjon.
De blåøyde fikk ikke noen av disse ekstra fordelene. I timene passa hun på å oppmuntre de brunøyde mye mer enn de blåøyde, og hun viste også små forventninger til de blåøyde: – Blåøyde barn husker visst ikke bøkene sine ...
Etter ei stund bytta hun om. Nå var det barna med blå øyne som hadde alle fordelene.
Barna i den underlegne gruppa blei aggressive og lei seg. Men læreren merka et resultat som hun aldeles ikke var klar over på forhånd: Når elevene hadde opplevd å tilhøre den riktige gruppa, blei de flinkere på skolen til evig tid! Forventningene om at akkurat de klarte alt mye bedre, førte til at de blei mer sjølsikre – de trudde de kunne løse oppgavene – og de klarte det! Og da hadde de jo fått erfaringer i at de klarte det.
Ettersom forventninger fra andre har så mye å si for ens eget sjølbilde og for hva en våger å kaste seg inn i, har mange vært opptatt av om lærere har ulike forventninger til jenter og gutter. Tenk om lærere utstråler holdninger som sier til jenter at fysikk ikke er så greit for dem? Det har mange forskere lurt på, og de har finni ut noe også.
En engelsk forsker samla inn fysikkbesvarelser om destillering fra jenter og gutter på 11 år. Noen oppgaver var riktig besvart, noen var feil. Oppgavene blei gitt til naturfaglærere, menn og kvinner. Noen lærere fikk vite at besvarelsene var skrivi av gutter, og noen fikk vite at de kom fra jenter. Dem de i virkeligheten fikk, var fra begge.
Lærerne mente at «gutta» var bedre på nesten alle områder: «Gutta» hadde mange flere ideer enn jentene. Om ikke det var nok, så hadde de større interesse for det de holdt på med også.
Men det stopper ikke der! «Gutta» var mye mer presise når de skreiv om det forsøket de hadde gjort. Trur du nå at det er slutt? Da tar du feil! «Guttas» språk var mye mer uttrykksfullt enn «jentenes» . For ikke å snakke om at «gutta» sjølsagt organiserte ideene sine bedre. Er du helt overvelda av alt dette?
Men det er mer! «Gutta» var mer vitenskapelig nøyaktige. Det er enda mer: Lærerne så at «gutta» hadde brukt mer tid på oppgava enn «jentene», og at de virkelig hadde anstrengt seg mer. Konklusjonen til lærerne var at «gutta» var generelt bedre, og flere «gutter» enn «jenter» kunne anbefales et høyt faglig nivå i den videre skolegangen.
– Men var ikke «jentene» best i noe, tenker du kanskje. Sjølsagt var de det. «Jentene» var bedre enn «gutta» på ett område: Orden!
Jeg veit ikke hva lærerne sa da de fikk vite at de var blitt lurt trill rundt. Vi kan jo håpe at norske lærere tenker helt annerledes enn mange engelske lærere.
Det har vært skrivi mye om jenters holdninger til fysikk. Men hvor mye er det blitt undersøkt og skrivi om fysikklærernes holdninger til jenter?
Det er flere undersøkelser som viser at lærere, uansett kjønn, venter mer av gutta faglig. En engelsk forsker gjorde en undersøkelse der hun tok en elevbesvarelse på ei prøve i matematikk. Den fikk hun mange gutter og jenter til å skrive av. De skreiv ikke navnet sitt på arket. Så blei disse avskriftene gitt til mange lærere av begge kjønn med beskjed om at dette skulle rettes, og det blei gjort. Da viste det seg at oppgavene som var skrivi med gutteskrift, fikk gjennomsnittlig bedre karakterer enn oppgavene med jenteskrift.
Vi kan bare gjette hva som skjedde: Når læreren trudde at hun hadde med en gutt å gjøre, og en lærer tar ikke ofte feil i å bestemme skriftas kjønn, så kom tvilen tiltalte litt oftere til gode enn når læreren trudde hun hadde ei jente foran seg. Var det tvil om G pluss eller M minus, så gikk det litt oftere opp.
I Norge er det gjort undersøkelser om lærernes forventninger. Standpunktkarakterene og eksamensresultata for ca. 10 000 jenter og ca. 10 000 gutter i 9. klasse blei sammenlikna. Da viste det seg at et viktig 8. marskrav for jenter burde være: Vi vil ha eksamen!
Forskerne oppsummerer det slik: «Når man sammenlikner eksamensresultatet med standpunktkarakterer viser det seg at jentene har blitt systematisk undervurdert i forhold til guttene. Når det f.eks. gjaldt de guttene som fikk S til eksamen i 9. klasse våren 1978, hadde 63 % av dem S i standpunktkarakter på forhånd. Det samme gjaldt under halvparten (46,2 %) av de jentene som oppnådde S til eksamen.»
| Karaktersystemet da boka blei skrevet: Svært godt (S) – Meget godt (M) – Godt (G) – Nokså godt (eller Nuggen – Ng) – Lite godt (Lg). Karakterene kunne også ha pluss eller minus bak. |
Hvis det er sånn at lærere jamt over venter mer faglig av gutter enn av jenter: Merker elevene det? Hvis jenter blir møtt med lavere forventninger enn gutter i et fag som matematikk, så kan det hende at dette er et viktigere tema for diskusjon enn å vise fire hundre bilder av jenter som kan regne veldig bra?
Noen sier at for å utforske de moderne sannhetene om jenter og matte, må vi forstå noe av historia både til matematikkundervisninga og til ideene om kvinnenes kropp og sinn.
I vår kultur har mennene sida opplysningstida blitt framstilt som bærerne av rasjonalitet og ånd, mens kvinnene har vært kropp og følelser. Rousseau var en av de viktige propagandistene for et slikt syn. Et viktig argument bare for 100 år sia for å holde kvinner utestengt fra høyere utdanning, var at de var styrt av følelser og derfor ikke kunne tenke rasjonelt. Ja, det var både unaturlig og skadelig for kvinner å tenke, rett og slett skadelig for hele menneskeheten. Dette var bakgrunnen for ideen om at kvinnesinnet står i motsetning til vitenskap og matematikk. Rigoletto har helt grep her:
Kvinnen er føyelig,
yndig og bøyelig,
mest lik den unge lind,
vugget av vestenvind.
Snart står hun gredende,
snart står hun kvedende,
gråt løser latter av,
hun er som skum på hav.
Fordi kvinne er kropp og mann er ånd, er det ikke lett for ei kvinne å få gode resultater intellektuelt, for hun har jo ikke den samme briljante hjernen. Men hun kan kompensere mye ved å jobbe hardt, for kvinner er som kjent gode til å jobbe. Samtidig betyr det at å jobbe hardt ikke er like fint som å tenke briljant uten anstrengelse. Så når jenter jobber hardt på skolen, så er det et tegn på at noe ikke er helt som det skal være: «Hun er ikke så skarp, men hun jobber hardt, så hun får S.» Og omvendt for gutter: «Han får Ng, for han jobber ikke, men egentlig har han god forståelse for matematikken. Han har talent.»
Noen forskere i England undersøkte hvordan lærerne så på elevene. I middelklasseskolene brukte lærerne konsekvent begrepet «naturlige anlegg» – for å beskrive de flinke elevene – hvis de var gutter. Jenter, sjøl med de beste karakterene, blei mye oftere kalt «hardt arbeidende» .
Denne beskrivelsen, om hardt arbeid, blei brukt som en motsetning til «evner» og «å ha sansen» . Dette fenomenet – å nedvurdere kvaliteten på de gode prestasjonene til jentene fordi den er sett på som ikke produsert på den rette måten, er ekstremt vanlig. Dette har alvorlige følger: Barn som en ser arbeider, må mangle noe i evner eller anlegg, de mangler altså kvaliteter som gjør at de får gode resultater uten å jobbe noe særlig.
De fleste undersøkelsene jeg har lest om lærerholdninger, er gjort i utlandet. Kanskje lærerne i Norge er helt annerledes? Hvem vil finne det ut?
Sjøl stemmen vår forteller om ulike forventninger: Svenske forskere undersøkte om voksne snakker til jenter og gutter på forskjellig måte. To voksne personer, en mann og ei kvinne, skulle forestille seg at de snakka til en kattunge og deretter til en bulldogg. Dette blei tatt opp på lydbånd, blanda hulter til bulter og spilt for 50 voksne som skulle gjette om mannen og kvinna snakka til en gutt eller ei jente. En av tilhørerne trudde de snakka til hunder. De andre 49 hadde ganske klare svar: Katt var jente, og bulldogg var gutt.
Flere taleforsøk viser at voksne snakker mjukere og lysere til jenter, og fastere og mørkere til gutter, og at vi snakker til jenter som om de er yngre enn de er. Vi kan til og med finne på å lespe til jenter!
Tegneserier er fine greier, synes jeg. Høydepunktet i min barndom, nest etter barnetimen, var bladdagen. Da kjøpte mora mi Donald til meg. Men tegneseriene gir et pussig bilde av jenters og kvinners liv. Er det ikke litt overraskende at alle hunkjønn er døde, da? Og at de få gjenlevende har fått amputert mange av åndsevnene sine?
Nå leser jeg flere slike blader enn før. Jeg går på jakt etter løsninga på mysteriet. Jeg regner med at en dag, helt overraskende, dukker de opp! Mens jeg intetanende blar og leser og drikker kaffe og spiser sjokolade, strømmer de fram fra en kum i gata, eller ut av et kjempefly, og ler og vinker: – Hei hei, vi damer har bare vært på oppdagelsesferd!
Jeg starta på bunken min av tegneserier: I Bamse var alle som hadde yrker menn, alle helter var menn, og alle gutter var klokere enn voksne damer. I dette bladet gjorde hunkjønn utelukkende tre ting: Farmor vinka til dristig gutteekspedisjon. Fru Kalkun spiste dessert. Fru Bever og fru Kalkun ropte om hjelp.
Fru Bever og fru Kalkun (de hadde ikke navn sjøl) sto ved elva. Der hadde en liten gutt nettopp falt uti! Han holdt på å drukne! Hjelpeløst sto de to fruene der og så på, fortvila, i nød! Tekst: «Vi kan ikke annet enn å rope om hjelp.» Og det gjør de. – Hjelp! Munnen deres står på vidt gap, de roper fryktelig høyt om hjelp. Og det er bra, for de blir hørt! En annen liten gutt hører dem, han kommer løpende, kaster seg uti elva og redder den lille gutten som så livstrua ligger der og holder på å drukne i bølgene.
Da streifa det meg: Svømmer ikke en bever ganske bra? Eller kan ikke bevere svømme hvis de er damer?
Donald, mitt yndlingsblad! Med minner om brødskive med sukker eller sirup på ute på trappa, og katta som fikk mat i skåla si! Du visste hva som skulle skje i bladet, men ikke hvordan. Donald kom til å rote seg opp i tullball, bestemor Duck kom til å overliste Guffen så han måtte jobbe likevel, Langbein kom til å besøke Klara Ku, og Mikke og Minni måtte ordne opp med Tipp og Topp.
Er det bare jeg som syns at bestemor Duck nesten aldri er med mer? Hvor er det blitt av Klara? Er Minni sjeldnere med? Har Mikke og Langbein est utover og tatt mer plass som detektiv og super? I mitt nyeste Donald-blad var i hvert fall de aller fleste hunkjønn i verden forsvinni på en overraskende måte:
De som kunne skrive, de som var hallomann i TV, elever, lærere, arbeidere og innbyggere var bare hankjønn! Det vil si, ikke alle var hankjønn. I byen Sjing Sjang var det ei lekker dame som skulle narre onkel Skrue. Lekre damer er som regel slemme.
Magica fra Tryll er klok og lur, men sjølsagt stygg og slem!
Det er ikke bare i Donald hvor damer nærmest er utrydda. Både i Donald, i Hakke Hakkespett og i Bamse så jeg det samme i ei tilfeldig uke. Donald hadde 6 kvinnelige figurer og 50 mannlige, Hakke hadde 6 kvinnelige og 45 mannlige, og Bamse 8 og 51. Til sammen 14 prosent hunkjønn og 86 prosent hankjønn.
Det var også svært likt hva de to kjønna gjorde. Bladene har
kanskje innført et slags yrkesforbud for damer? Hunkjønn var sekretær, tilskuer (bl.a. med høyhæla sko i snøen), barnevogntriller, farmor med mat – og heldigvis Nalle-Maja som ordner.
Hankjønn var alt annet du kan tenke deg, bl.a. formann for
gruve, forbryter, smart, politi, psykolog, vitenskapsmann, sjåfør, skøyteløper, arrangør og sjørøver.
I Nintendo-magasinet gjorde Kevin og hunden Duke heltemodige gjerninger, mens den vakre prinsessa Lana sto bi. Kevin var fornuftig og kledde seg etter været med solide sko, langbukser, genser og jakke. Enten tålte prinsesse Lana kulda bedre, eller hun var mer ufornuftig. I hvert fall var hun barlegga, barerma og med ei naken stripe i livet. Til gjengjeld hadde hun hår ned til låra.
Heldigvis, får en nesten si, er det ei kvinne der, som gjør noe. Til gjengjeld har hun bare hode og er fantastisk stygg! Hun er den nye borgermesteren for videobyen og vil ha makt og utslette alle.
Sånn er det med kvinner som vil bestemme. Kroppen er rett og slett borte! Hodet er det styggeste du kan se, og onde er disse kvinnene også. Pass deg! Ikke la deg velge inn i fagforeningsstyret! Du mister kroppen din og blir ond og stygg! Hvem vil like deg da?
Klart vi skal lese tegneserier. Men barna kan godt få hjelp til å bli bevisste på hva de leser. Hvis vi samler sammen det vi har av blader, kan vi starte med å telle hvor mange hankjønn og hunkjønn vi ser. Dette er fint å gjøre i grupper, og barna kan fortelle hverandre hva de har kommi fram til.
Gruppene kan settes på sporet av en diskusjon, men antakelig vil de stille spørsmåla sjøl: Fins det noe land uten jenter? Er det bare menn eller gutter som har jobber? Hva gjør hunkjønn og hankjønn i bladene? Er det forskjell på det de gjør? Hva tenker tegneren som lager bladene, tru? Kan vi finne ut hvem det er og spørre?
Kan vi lage vår egen tegneserie der både jenter og gutter er helter og skurker?