Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Om «Frels oss fra fienden og de siste dagers hellige»

Oppbrudd, organ for SUF-stud nr. 2, 1969


De siste dagers hellige, det tidligere sentralstyret og «SF-aksjonen 69», kjørte før landsmøtet i SF ut en beinhard vervingskampanje til SF. De forsøkte å bekjempe SUF, ikke ved argumenter og ideologisk kamp, men ved å verve folk inn i partiet. «SF-aksjon 69» skryter av at de i Oslo klarte å melde inn 600 nye medlemmer i SF.

Hva slags medlemmer er dette? Mange av dem har aldri regnet seg selv som sosialister. På lokale SF-møter har vi til og med møtt nye medlemmer som vi på forhånd visste var erklærte høyrefolk («endelig får jeg en konkret sjanse til å bekjempe SUF»). «SF-aksjon 69» benyttet seg av borgerpressas hets mot de revolusjonære, de brukte til og med Dagbladet til å annonsere etter nye medlemmer (frels oss fra fienden!).

Gustavsen unnlot engang ikke å bruke Stortingets talerstol til å hetse mot SUF. Man frelste seg fra fienden på lokalplanet ved å tilkalle politiet (ved møter i St.haugen og Lambertseter SF).

Hvorfor ville SF kaste ut SUF, hvorfor var SUF SFs hovedfiende?

Noen sitater taler for seg sjøl. Det var landsstyremøte i SF i juni 1965. Stortingsvalget nærmet seg, de fleste stedene hadde partiene gjort unna nominasjonene, og valgkampen var så smått begynt. Da fant Løfsnes ut at partiet måtte ut av isolasjonen. Han la fram for landsstyret et skriv til DNA og NKP med invitasjon til samarbeid. Løfsnes var ikke selv tilstede på møtet, og landsstyret tok ikke engang opp saka. Tidspunktet var nok ikke det rette for slike utspill. Opplegget var for sensasjonelt:

«Vi tillater oss med dette å foreslå for de to andre arbeiderpartiene at vi for å gjennomføre i praksis en samlet opptreden ved valget på det politiske grunnlag som er stilt opp ovenfor, straks møter til drøftinger på det ledende plan. Disse drøftingene må ta sikte på å oppnå enighet om at partienes sentralstyrer i fellesskap retter en henstilling til sine fylkespartier om å foreta nye nominasjonsmøter.

Under drøftingene på ledende plan må partiene bli enige om oppstilling av felleslister i alle fylker og en fordeling av sikre mandater på disse listene som svarer til den representasjon fra hvert av partiene som ville bli resultatet dersom forslaget om ny valgordning var blitt vedtatt. Til grunnlag legges resultatet av de politiske meningsmålingene som har funnet sted inntil drøftingene mellom sentralstyrene begynner.

Dersom det forslaget vi her fremmer blir akseptert av de to andre arbeiderpartiene, vil vårt land i kommende stortingsperiode være sikret et arbeiderflertall. Det vil da bli mulig å gjennomføre en politikk på grunnlag av de sosialistiske ideene slik Det Norske Arbeiderparti erklærte det ønsket å gjøre med sin erklæring i 1963.»

«Vår holdning i utgangsposisjonen må være at et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og SF er en ønsket målsetting. Mot denne bakgrunnen fant jeg det også ikke bare uunngåelig, men riktig at dansk SF gikk inn i forhandlinger om regjeringssamarbeid.» (Tale av Gustavsen på landsmøtet.)

«Vårt forhold til Arbeiderpartiet må priviligeres i den forstand at det er til den kanten vår konkrete utfordring om en ny politikk, og et eventuelt samarbeid om en ny politikk må rettes.» (Fra tale av Finn Gustavsen på landsmøtet 14. mai 1967.)

SF skal altså foreløpig være en «korreks» til Arbeiderpartiet inntil man går inn på organisert samarbeid «på ledende plan».

SUF og venstrekreftene i partiet har alltid gått sterkt imot et slikt samarbeid. Hva hindret høyrefløyen å gå inn i et slikt samarbeid? SUF og venstrefløyen selvfølgelig! Derfor: Ut med SUF og venstrekreftene.Men dette måtte gjøres stille og pent: «Vi skal legge fram forslag om å kaste ut SUF på en slik måte at vi ikke får skylden for splittelse. Vi (han mener vel her Orientering-kretsen) er eksperter på å få til splittelse uten at vi får skylden.» (Finn Gustavsen i privat samtale med Svein Gåsemyr på den siste faglige landskonferansen.)

SF har nå tatt en klar høyredreining. Venstrekreftene er kasta ut, og adgangen til høyre er åpen. Nå er det ingen venstrekrefter som kan holde vanviddet tilbake som tidligere, slikt vanvidd som Løfsnes kom med våren 1968. Han hadde funnet ut at nå måtte vi ikke lenger være et Nei-parti. Vi måtte være et JA-parti! Han fant to saker: Fransk-russisk fargefjernsyn og ni måneders tvungen verneplikt i handelsflåten.

Det er umulig å vente noen begrensning av vanviddet. Bremsene er kastet. SF er ikke noe parti som kan tjene arbeiderklassen. SF er et litt «friskt» haleheng til Arbeiderpartiet, som er et klassesamarbeidsparti, SF er et klart anti-marxistisk og anti-revolusjonært parti. SF har ingen linje overfor tidsstudier, effektivisering eller rasjonalisering. Bystyregruppa stemmer for lønnsnemd mot sykepleierne. Og hva slags faglig leder har SF i Geir Dahl? På arbeidsplassen sin blei han sparka som klubbformann. Deretter blei han av bedriftsledelsen forfremma til arbeidsleder.

SF er blitt et parti som må bekjempes på like linje med Arbeiderpartiet, fordi begge partiene er sosialdemokratiske, dvs. fører klassesamarbeids­politikk. Vi må, for å ha et redskap i arbeiderklassens tjeneste, ta sikte på å bygge opp et parti som fører an i klassekampen, som tar opp de utbyttedes forhold, som i aktiv kamp solidariserer seg med disse. Bare gjennom aktiv kamp for det arbeidende folks interesser kan vi avsløre og knuse sosialdemokratiet. Og de siste dagers hellige kommer til å tre fram i all sin gru.


Finn Gustavsen var i 1969 stortingsrepresentant for SF. Knut Løfsnes var partiets formann. Orientering var på denne tida partiets avis.