Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Gadaffi!

Klassekampen 3. mai 1986


På ferga fra Danmark her om dagen, satt vi og prata med noen tyske forretningsfolk, som var alldeles fryktelig mot rasisme. De fikk nesten ikke sove om natta antakelig, så mye mot rasisme som de var. Det var reint flaut for dem å ha samme nasjonalitet som Hitler.

En haug med tyske trailersjåfører hørte seg kvalme på detta. En av dem, en mørk fyr med svart skjegg, reiste seg plutselig, knytta neven i været og brølte av full kraft: Gadaffi! Forretningsfolka forsvant som ånd i fillehaug, alle andre pene mennesker også. En befrielse. Derfor noen ord om rasismen og dens funksjon!

De amerikanske soldatene som drepte tusener på tusener av mennesker i Vietnam, blei utsatt for en enorm propaganda fra offiserene sine og fra ledelsen i Det hvite hus: Vietnameserne var gule, de var ikke mennesker, men en slags halv-dyr. Derfor var det bare rimelig å bombe dem, brenne skogen, forgifte vann og rismarker, og torturere halv-dyra. Skjære av ører, voldta, skjære opp magan, rive i filler, begrave levende. De var gulinger.

Rasisme blei brukt for å gjøre det legalt, akseptabelt, å drive folkemord, angripe, krenke et lite lands suverenitet. Det ga gjenklang i høyresida i Norge.

Når sovjetiske soldater blir satt til å bombe, forgifte, drepe og torturere i Afghanistan, får også de høre fra sine offiserer og lederne i Kreml at afghanerne er undermennesker, tilbakestående, halvville, går med feil klær og trur på feil gud, så det er best at de blir utsletta sånn at den rette rasen kan bo der i steden, i hvert fall bestemme.

Rasisme brukt som redskap for å få folk til å godta Sovjets krig. Dette gir gjenklang i deler av det som kaller seg venstresida i Norge.

Når amerikanske soldater blir sendt til Libya for å bombe hus, folk, voksne, unger, skoler, sjukehus, så får vi vite at arabere ikke er ordentlige mennesker fordi de er terrorister. Og Gadaffi er heller ikke noe menneske, han er en hund, og derfor måtte dette gjøres. Men ettersom mange har hunder som de er glad i, må Ronald Reagan, Dagbladet og Arbeiderbladet si at han er en gal hund.

Så skal folk gå rundt og tenke at det kanskje ikke var så pent av USA å bombe, men når et land styres av en gal hund, og ikke et menneske, så var det kan skje litt på sin plass likavæl, og dessuten er Libya et fattig land i den tredje verden, og folk i sånne land er ikke helt ordentlige.

Rasisme brukes for å bane veien for krig. Hitler gjorde det. Johnson og Nixon i USA. Gorbatsjov gjør det. Og Ronald Reagan. Rasisme brukes for å sikre at kapitalister i USA og England kan stjele gull, krom, uran, nikkel, malm og platina, det ser vi hver dag i Sør-Afrika.

Nå kan sjølsagt en del folk håpe på at deres eget skinn kan reddes fordi både de sjøl og Gro og Kåre er hvite. Men det kan nok bli en mager trøst i det lange løp hvis en først anerkjenner supermaktenes rett til å opptre som verdens eiere og deres rett til å krenke andre lands nasjonale sjølråderett. For det er det saka dreier seg om, enten det gjelder Afghanistan eller Libya.


I april 1986 bomba USA libyske mål som gjengjeld for et terrorangrep i Berlin. I bombinga blei blant annet Gaddafis to år gamle datter drept.