Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Homofile og familien

Røde Fane nr. 2, 1985


Homofiles frigjøringskamp er nært knytta til oppløsninga av familien. Det er ganske sannsynlig at når de økonomiske bånda mellom menneskene er vekk, så vil folk leve annerledes sammen enn hva vi gjør i dag. Hva som blir sett på som «naturlig» familieorganisering, har hele tida forandra seg gjennom historia, fordi det økonomiske grunnlaget har forandra seg. Våre tanker er et produkt av våre samfunnsforhold. Nye samfunnsforhold vil kanskje gi nye tanker?

Kommunismen

Det går an å tenke seg et samfunn som er omtrent sånn: Privateiendommen er omtrent borte. Arbeidsdelinga i samfunnet basert på kjønn er borte. Klasseskillene er borte. Eiendomsretten til andre mennesker er borte. Arbeidet er ikke borte, men lønnsarbeidet. Alle mennesker yter arbeid til samfunnet etter evne, og får det de trenger tilbake av samfunnet. Det samfunnet har allerede et navn – kommunismen.

Blodsbånd?

Er det sannsynlig at menneskenes organisering da som nå vil være organisering på grunnlag av blodsbånd? Eller organisering for å forsørge unger – når ingen/alle forsørger unger? Det er ikke sannsynlig at det blir som nå. La oss tenke oss at folk organiserte seg i stabile «familie»-grupper, hjemstedsgrupper eler hva de vil kalle det. 8 eller 14 mennesker, hva veit vi. Men med plass til kollektivt liv og med hovedvekta på det, som et resultat av mange, mange års kollektiv boligpolitikk.

Skillet mellom hetero og homo

Der kunne det godt bo alle slags mennesker. Kjærester, og folk uten kjærester. Barn født av folk som bodde der, og barn født av andre. Voksne kunne bo sammen med barn uten at de nødvendigvis hadde født dem. De som hadde født barna, kunne dele barnas gleder og problemer med flere. Gamle og unge mennesker sammen. Det kan godt tenkes at skillet mellom homofile og heterofile ble fullstendig uinteressant i et sånt samfunn.

Kanskje orda ikke lenger vil være kjent. Kanskje omsorg og kjærlighet overfor andre mennesker vil kunne slippe til. At eiendomsretten til «mine» barn og avstanden til «andres unger» blei borte. Det kunne bety at voksne og barn i gruppa hadde ansvar og kjærlighet for hverandre, rett og slett fordi de var mennesker.

Getto

I dag lever folk i gettoer på en måte, i den forstand at det er høye gjerder mellom grupper av folk. Gamle kjenner gamle. De yngre omgås sjelden dem. Barnefamilier kjenner barnefamilier. Unger er prisgitt den behandlinga de får av den familien de er født inn i. Skal du være sammen med unger, så må du lage dem sjøl. Enslige blir ofte ikke bedt til familier. Mor-far-barn er best. Homofili er perverst og truende. Privat­livets fred skjuler undertrykkelse og mishandling. Økonomiske bånd, arbeidsløshet og boligmangel setter strenge grenser for folks valgfrihet. Og hvor mange viser omsorg og tar seg av deg? De fleste er vel ganske ensomme, hver på sin måte.

Hvorfor så rabiat?

Er alt dette virkelig noe å spare på? Er det ikke heller mye finere å tenke på hvordan det kunne ha vært? Hvorfor er «oppløs familien» så rabiat for mange?

Homofile fører i dag en kamp for retten til å være homofil i praksis. Mange heterofile tar standpunkt til denne kampen ut fra et syn om at homofile skal ha demokratiske rettigheter: Rett til bolig, arbeid, ytringsfrihet osv. Det er bra å ta et sånt standpunkt.

I forlengelsen av dette følger standpunkt for homofiles rett til inseminasjon og adopsjon. Men kampen dreier seg også om mer enn demokratiske rettigheter: Homofile samboere er med på å bryte ned forestillinger om at det bare finnes én måte å leve sammen på. Og det er en progressiv handling som har betydning framover. Den homofile kampen bør støttes også med et slikt perspektiv.