Ser du på Big Brother? (...) Jeg kan forsikre deg: Jeg har bodd i et Big Brother-hus i 30 år. Ikke frivillig. Jeg får ikke høre lydbåndopptakene fra oppholdet. Jeg kommer aldri ut. Jeg vet ikke hvem som står bak mikrofonene og får heller aldri vite det. Opptaksfolkene lar andre høre lydbåndene, men jeg veit ikke hvem.
Mange av oss som er eller har vært med i den revolusjonære bevegelsen, morer oss med fortellinga om dem som sitter på kafé: «Jeg vil ha så mange poteter», sier den ene og holder fire fingre opp i været. Alle omkring skjønner at her sitter det ml-ere, de har avslørt seg ved sitt innarbeida tegnspråk. Jeg har vært med å spøke med «fire poteter» mange ganger. Men fortellinga er mer sørgelig enn morsom.
Hvorfor skjulte vi tall? Fordi Politiets overvåkingstjeneste (Pot) avlytta. Via telefonen din og ved å plassere avlyttingsutstyr i huset der du bodde. Du ville ikke gi Pot noe gratis. Når de ville vite når og hvor det var møter, sa du det ikke, ikke engang hjemme hos deg sjøl, du skreiv det på ark. Du reiv papiret i knøttsmå biter. Pot skulle få færrest mulig folk på listene sine. Listene de ville bruke for å hindre oss i å få jobb. Listene de ville bruke når de ville internere folk. (De hadde 40 på interneringslista i 1980.) Vi visste hva de holdt på med. Mange av oss hadde hørt foreldres fortellinger om McCarthy-tida og Haakon Lie. De var en del av våre liv som barn på 50-tallet. Dessuten hørte vi lydbåndopptakene i egen telefon fordi overvåkinga hadde dårlig teknologi. Post var åpna.
Men takk til Lundkommisjonen. Det viktigste med den var at den beviste at vi ikke var syke i hodet. Overvåkinga av huset jeg bodde i, plager meg ikke når det gjelder diskusjonene om all verdens politiske spørsmål. Det er noe helt annet som opprører meg jo mer jeg tenker over det. Det er overvakinga av privatlivet.
Jeg er lærer. En jobb hvor du blir sett av mange hele tida. Jeg har stort sett jobba i bydeler i nærheten av der jeg bor, handler mat, tar T-banen, går til tannlegen, går på posthuset.
Hvem av dem som jeg har møtt i nabolaget og på foreldremøter, har sittet ved mikrofonene, ved lydbåndene? Hvem hørte elevers betroelser til meg? Timelange foreldresamtaler i telefonen om de mest private ting? Hvem satt der og visste at min arbeidskamerat grein ved mitt kjøkkenbord i går, og hva vi snakka om? Hvem veit alt om mitt privatliv? Hvem hørte mine aller hemmeligste betroelser til bestevenninna mi? Når jeg tenker på det, blir jeg rasende. Overgrep? Visst var det overgrep. Men informantene skjules.
Mappene til flere AKP-ere er tomme etter 1977. [Info om den tidsavgrensa muligheten til å søke innsyn er tatt ut.] For tida etter 1977 skulle en bare få innsyn i «ulovlig overvåking». Ergo, tom mappe er bevis på at Pot og innsynsutvalget har ment det er berettiga å overvåke deg. Det er mange ikke klar over. Noen blir overrasket. Skulle ikke overvåkinga fram i lyset? Skulle vi ikke få bukt med en forkastelig praksis? Nei, vi skulle ikke det. Det har aldri vært meninga å vise fram den aktuelle overvåkinga. Partimedlemskap var og er tilstrekkelig. Les mer om Lundkommisjonen her: http://www.akp.no/hefter/lund/lund.htm.
Anne Marie Stolz i Innsynsutvalget viser til overvåkingsinstruksen (Klassekampen 2. november 2001). AKP er og var et lovlig parti, sier hun, og medlemskap var ikke nok, men arbeid drevet på «fordekt måte» kunne gi grunn til overvåking. Hun henviser til Lundkommisjonens vurdering av instruksen etter 1977: «... blant annet måtte grunnlaget for alt hemmelighold om hvem som satt i partiets ledelse, hvor møter ble holdt og hvem som deltok interessere overvåkingstjenesten».
Altså, overvåking av partiet som parti. Den kjente fella:
Stolz synes åpenbart, i 2001, at det er naturlig å skrive opp folk som går på et møte. Men dere andre: Har du tenkt på at det burde være mulig for en person i Norge å gå på et møte i hvilken som helst forening uten å si ifra til politiet? Eller lever vi i en politistat? Hos Big Brother med kabler over alt?
Overvåkinga handla ikke bare om AKP (eller RV), men om å overvåke all politisk aktivitet som kunne smake av opposisjon mot regjeringa. Blant annet for å fjerne folk fra posisjoner. DNA-regjeringa tok etter krigen politistat-metodene i bruk og gjorde dem til en del av sin måte å styre landet på. NKP blei nærmest knust av det, gode tillitsvalgte i fagbevegelsen blei forfulgt. Så fortsatte makta sitt korstog da opposisjonen i DNA (Sosialistisk Folkeparti) og de nye revolusjonære dukka opp på scenen på 1960-tallet.
Lundkommisjonen rapporterte om registrering av folk som søkte om å ha stand for Kvinnefronten, som kjøpte radikale bøker, var aktive i borettslag, drev solidaritetsarbeid, var aktive tillitsvalgte, stod på RV-liste eller gikk i Faglig 1. mai front-tog. Eller abonnerte på ei lovlig, statsstøtta avis. Stikkordene er kontroll og makt.
Jeg har skrevet denne fortellinga i fortid: «Vi sa ikke tall» Det er ikke hele sannheten. Den er slik: Vi sier ikke tall, vi går utendørs for å snakke. For overvåkinga skjer her og nå. Den norske regjeringa er henrykt på parti med krigshisser og terrorist nummer en, USA. Nå brukes terrorangrepet 11. september for alt det er verdt for å skjerpe overvåking og forfølgelse, ikke bare i utlandet, men også i Norge. Både før og etter 11. september fotograferer politiet i Oslo demonstranter.
I min omgangskrets forteller folk om ny aktivitet på deres telefoner, de kjenner lusa på gangen.
Det er høyst sannsynlig at innvandrerorganisasjoner og muslimske trossamfunn i Norge blir holdt under nøye oppsyn. Og AKP forteller fortsatt ikke alt om sin organisasjon til Pot ...
Spørsmål til justisminister Dørum: Bor vi fortsatt i et Big Brother-hus? Blir AKP vurdert som et lovlig parti? Blir AKP overvåka i dag? Blir lederne overvåka og registrert? Er det nok å være medlem av AKP for å bli overvåka og registrert? Hvis svaret er ja, – hva er begrunnelsen?
Hvis det ikke kommer noe svar på disse spørsmålene: Hvordan forventes det at AKP skal tolke taushet?
Jorun fikk ei tynn mappe med lite viktige ark. En fikk nemlig ikke se ting hvis det kunne avsløre kilder og metoder som overvåkninga brukte. Men Lundkommisjonen så det, og hun fikk derfor 50 000 kroner i erstatning. Det var satt opp flere kategorier av overvåkinga med delvis standardiserte erstatningsbeløp:
Noen få fikk 100 000 kroner. En av dem var Peder Martin Lysestøl. En telefonmontør fant forbindelsen mellom Lysestøls telefon og politiet i 1979. Verken Høyesterett eller menneskerettsdomstolen i Strasbourg ga Lysestøl rett til å vite. Lundkommisjonen sa at han var blitt overvåka i strid med instruks, og i 2001 fikk han erstatning. |