Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Ikke grasrot, men folk

Klassekampen 10. november 1986


Jeg har lenge gått og ergra meg over noen uttrykk som går igjen over alt. For eksempel «mannen i gata». Vi ser for oss en mann med gabardinfrakk og hatt, eller en med boblejakke og grå bukser. Kvinner blir ikke en gang verdiget uttrykket «kvinnen i gata», men var vi det, ville vi også bli framstilt på samme måte: En anonym hop som går mellom jobb og hjem, stirrende rett fram ganske taus, i tredemølla. Og «grasrota», hvem er det? Graset kan være grønt og fint, men det er også sånn at vi tråkker på det, og grasrota ser vi jo ikke i det hele tatt. Og «taperne», det er dem som ikke engang har oppnådd å bli røttene til graset.

De som sprer ord som mannen i gata, grasrot og taperne i språket vårt, står oppe et sted og ser ned. For folk skal læres opp til at de ikke er noe, ikke betyr noe eller har noe å fortelle. Men de alminnelige arbeidende menneskene, kvinner og menn, er ikke anonyme, grå ikke-personer. I et hvilket som helst nabolag eller på en hvilken som helst jobb er det folk som driver med all verdens rare ting. Ei som står i butikk og selger klær om dagen, kan være en ivrig spansk-student på den lille tida som er igjen. En vaktmester kan vite alt om historia bak hvert eneste norske frimerke. Ei som steller for de sjuke om dagen, kan være amatørgeolog i alle ledige stunder og vite om hvordan kvarts og feltspat er blitt til. Sånne folk er det over alt.

Greske guder

Det var vel derfor alle holdt intenst med hu i tv-programmet Kvitt eller dobbelt som vaska gølv om dagen, men visste alt om de greske gudene. For sjøl ikke dem som hadde studert de greske gudene i flere år, til og med midt i arbeidstida, greide å sette henne fast. Men all denne skapende virksomheten som vanlige folk bedriver, er en slags underkultur i dette landet, en virksomhet som sjelden blir dratt fram i dagens lys. For mannen i gata går jo bare til og fra og stirrer rett fram.

Borgerskapet er nødt til å framstille folk som dumme. Media er nødt til det, redskapene til fabrikkeiera, bankeiera, statsbyråkratene, arbeidsgiver­foreninga, LO-ledelsen og enhver regjering. For hva kan ikke skje dersom folk begynte å tru på seg sjøl? Vi er mange som med stor glede kan forestille oss det. Men i stedet skal folk bli fratatt sjøltilliten. Skal noen uttale seg, må det sjølsagt være en såkalt ekspert. Da skal vi tenke: Han må vel ha rett, han er jo økonom. Det må jo være noe i det han sier, han har tross alt jobba med disse sakene i departementet. Og ikke minst: Stem på oss, så skal vi styre landet for dere, for vi veit best.

Bevegelse hver dag

Men det flotte er: På tross av alt dette, på tross av den massive propagandaen om at folk er dumme, at deres egne erfaringer ikke er viktige, på tross av alt dette år etter år, overfor den ene generasjonen etter den andre – så slåss folk. Du kan ta deg et kjempeark og skrive opp alle de aksjonene og kampene du veit om, store og små, og holde på med det i tre minutter, og arket ditt blir fullt.

Kvinner slåss for 6-timersdagen, mot porno, for barnehager og retten til arbeid. Arbeidsfolk i det hele tatt slåss for høyere lønn og kjemper mot at selskapene stenger fabrikkporter i hytt og pine. Fattige kommuner slåss for penger fra staten til de mest nødvendigste ting. Skoleelever slåss for retten til utdanning. Innvandrere slåss mot den statlige rasismen. Tusener driver solidaritetsarbeid for dem som slåss for fred og frigjøring i andre deler av verden.

Hver uke, måned og år er det bevegelse, aksjon, handling. Hele tida er det folk som reiser seg rett opp, slår seg sammen og strever for å forandre den virkeligheten vi lever i. Tenk hvilke krefter som slippes fri den dagen folk har lagt kapitalismen i grava og starter på å bygge opp et nytt samfunn og et nytt liv, i steden for å bruke alle krefter på å verge seg mot angrep sånn som folk må gjøre nå.

Lærdommer

Jeg synes at vi ikke alltid ser det flotte i at folk i det hele tatt greier å kjempe. Det er nok fort gjort å bli pessimist. For her dreiv folk og strevde for å få ei bru i femten år, og enda har de ikke fått brua. Og arbeidera på verftet sloss som gærne for å beholde arbeidsplassene, og enda så blei det innskrenkninger. Og barnehagen i bygda har det vært krav om lenge, men det ser ikke ut som det blir noe. Men hva kan folk vente seg når det er penga som rår! Når det er sånn at et lite mindretall har styringsrett fordi de har eiendomsrett, og makta til å si nei!

Under kapitalismen vil folk tape mange kamper. Men det som folk ikke taper, det er stoltheten over å ha reist seg opp, over å kjempe i lag, solidariteten mellom dem som slåss, lærdommene om hvem som stilte opp og hvem som sveik. Det er dette som gjør at den forhatte «grasrota», sånne som polarbeidera, dem som vasker gølv, dem som steller de sjuke og dem som er vaktmestre, en gang blir seierherrene og seierkvinnene.


Reinholder Gunvor Bjåland Skaugen vant toppremien i spørreprogrammet Kvitt eller dobbelt på NRK.