«Ikke en mann ikke en øre til det borgerlige militæret.» For ikke å snakke om «ikke ei kvinne». Er dette ei parole som er aktuell, nå som norske soldater skal sendes ut i verden?
Umiddelbart kan dette virke rimelig. Forsvarspolitikken er lagt om, verneplikta skal bety mindre, Norge skal ut og krige mot folk i andre land. Men nettopp i denne situasjonen er det å forsvare verneplikta, viktig! Det er ikke urimelig å tenke at det er lettere å få soldater til å nekte å dra i angrepskrig for USA, hvis de er en del av en alminnelig vernepliktshær, enn om de er en verva hær av spesielt interesserte.
Kvinners påståtte fredelige natur blir brukt som argument, ofte for å holde kvinner utafor. Forsvaret bygger sjøl på en forestilling om at kvinner er spesielle, nå for å få dem inn.
De bruker blant annet argumenter om at kvinner er flinke til å kommunisere. Kanskje ser de for seg blide kvinner som går rundt i gatene og klapper små barn på hodet.
Det er kvinneundertrykkende å argumentere med kvinner som spesielt fredelige, enten det er for å hindre dem i å være med, eller for å gi dem en spesiell tjeneste. Maktforholda mellom kvinner og menn ellers i samfunnet vil slå gjennom også i forsvaret. Derfor er det en fare for at vi får en verneplikt som er spesiell for kvinner. Som å klappe på hodet. Som å pakke fallskjermer, ikke hoppe med dem.
Det finnes også gode likestillingsargumenter. Så lenge det er områder i samfunnet som kvinner er stengt ute fra, bidrar det til at kvinner fortsatt blir «det andre kjønnet». Like rettigheter og plikter for alle er holdningskamp.
Likhet er også en kamp for praktiske rettigheter. I forsvaret får man (menn) opplæring i mange andre ting enn å skyte med kanon. Ta lappen for eksempel. Eller bli ingeniør eller sykepleier uten studielån og med full lønn.
Det viktigste argumentet for verneplikt for kvinner er at krigen kommer hjem. Skal kvinner bare være ofre? Det er ikke slik at soldatene drar av sted til et øde område avsatt til krig, legger seg ned og skyter på de andre mennene som ligger i sine grøfter. Skillet mellom hjem og front er for lengst borte. Det bør være en rett for alle å lære å forsvare seg sjøl, sitt miljø og landet sitt mot okkupasjon og vold. Det er en styrke for den angrepne befolkninga at flest mulig kan bruke våpen. Og at det er en kultur der også kvinner får adgang til dem, når det er nødvendig.
Kan ikke kvinner delta fordi de har barn? Nå er det jo like mange fedre som mødre, og de deltar allerede. Men det er sant at kvinner i praksis har mest ansvar for barn. Den erfaringa de får, med vanskelig tilpasning mellom arbeid, organisering og menneskers ulike behov, er viktig også i en forsvarssammenheng. For det sivile samfunnet må beskyttes og brukes i krigsmotstanden. Når krigen kommer hjem, må alt ses i en sammenheng: Skoler, sjukehus, mat, strøm, transport, kommunikasjon, raketter, – alt har sin plass, hvis målet er å ta vare på flest mulig mennesker og jage angriperne ut.
Menn bruker voldtekt som terrormiddel. Soldater voldtar. Soldatene tar sine «egne» kvinner også. Det amerikanske forsvarsdepartementet har starta en gransking av påståtte seksuelle overgrep Irak og Kuwait. Det skal ha vært en lang rekke tilfeller der mannlige amerikanske soldater har forgrepet seg på kvinnelige soldater. Dagens Nyheter meldte nylig at hver femte kvinnelige soldat i den svenske Kosovo-bataljonen har anmeldt mannlige soldater for seksuell trakassering. Hver anmeldelse dreier seg om trakassering fra inntil ti menn. Dette kunne brukes som et argument for at kvinner burde slippe å være soldater. Ærlig talt, hvis man først skulle stenge ut noen på grunn av dette, så måtte det vel være menn!
Vi sier: Ja til verneplikt for kvinner! Ta kampen mot diskriminering og undertrykking også i forsvaret!