I februar 1998 er det 150 år siden fødselsdagen til Det kommunistiske manifest.
Det er åpenbare paralleller mellom 1848 og 1998. Nå som den gangen, ser det ut som om Europa er på vei inn i ei stadig større økonomisk og politisk krise. Massearbeidsløsheten vokser og er rekordhøy i Tyskland. I Frankrike kjemper arbeidsløse og husløse mot politiet, mens den franske regjeringa er innblanda i en blodig borgerkrig i Algerie. I byene i Russland sulter og fryser pensjonister i hjel. Og Bosnia, Tsjetsjenia, Kurdistan, Rwanda og Irak er navn som forteller at i Europa sjøl og i Europas nære omland er de europeiske stormaktene innblanda i kriger som betyr bombing av byer og massemord. Ei ny kapitalistisk krise har brutt ut i Asia. Alt dette mot en bakgrunn av stadig større fattigdom for det store flertallet i den tredje verden og voksende miljøkriser.
Marx og Engels skildra et Europa som var prega av en brutal, uhemma frikonkurransekapitalisme. Verden i år 2000 er prega av at den samme har spredd seg til alle land og alle områder: Til Afrika, Asia og Latin-Amerika, til Russland, Øst-Europa og Kina. På en måte kan vi altså si at verdensbildet til Marx og Engels er riktigere i år 2000 enn det var den gangen de skreiv!
Samfunnet kan ikke lenger leve under borgerskapet, med andre ord: Borgerskapets eksistens kan ikke lenger forenes med samfunnets eksistens, sa Marx og Engels.
Det er mange som i 1998 ikke tror på muligheten for å skape noe annet samfunn enn det kapitalistiske. Men mange mener likevel: Samfunnet vårt kan ikke fortsette videre som nå. Det kan umulig overleve i sin nåværende form på lang sikt. Det er et umulig, ufornuftig, umenneskelig og ødeleggende samfunn. Man behøver slett ikke ha vært borti marxisme eller kommunistiske ideer for å mene dette. Når mange tenker og sier slike ting i dag, kan det være et argument for at det er vår samfunnsform som er forelda og har levd alt for lenge. Og ikke et argument for at kapitalismekritikken i Manifestet er forelda. Den 150 år gamle kritikken treffer tydeligvis grunnleggende problemer i kapitalismen svært godt.
Vårt århundre har opplevd mange tiår med stater leda av partier som har kalt seg kommunistiske. Sjøl om disse statene oftest har kalt seg sjøl sosialistiske, har «kommuniststater» vært vanlige navn på dem i Vesten. Svært mange vil derfor tenke at et «kommunistisk samfunn» må bety noe sånt som «kommunismen i Sovjet» eller «Kommunist-Kina».
Nå kan vi diskutere hvor mye de samfunnsformene som disse statene har utvikla, likner på ideene Marx og Engels legger fram i Manifestet. For de sier at et mål for kommunismen er å avskaffe klassene. Og det har ikke blitt sluttresultatet av utviklinga i Sovjet og Kina!
Marx og Engels legger også vekt på at arbeidsfolk skal ha makta, skal styre politikken demokratisk: «Å gjøre proletariatet til herskende klasse, å vinne slaget om demokratiet». I boka Pariserkommunen er Marx svært konkret når han beskriver hvordan han mener et sånt arbeiderdemokrati skal se ut.
Marx og Engels kalte borgerskapets herredømme for borgerskapets diktatur, uansett om det fantes et folkevalgt storting (som i Norge i dag), eller om det var et åpent diktatur uten politisk frihet. På samme måte kalte de proletariatets herredømme for proletariatets diktatur.
Etter revolusjonen i Russland blei dette begrepet etterhvert oppfatta, både av folk som kalte seg kommunister og folk som var mot dem, som et politisk system der det herskende kommunistpartiet hadde all politisk makt, og at det både var ulovlig og farlig å kritisere det åpent. I praksis betydde det at arbeidsfolk flest blei uten politisk makt, og til og med blei voldsomt undertrykt når de kom i konflikt med regjeringa.
Manifestet går ikke inn for noe sånt system! Det Marx kaller proletariatets diktatur seinere i livet, og som han bl.a. beskriver i Pariskommunen, er også svært forskjellig fra det politiske systemet som blei utvikla i Sovjet, Kina og de «kommunistiske» landa. Framfor alt fordi Marx snakker om større praktiske demokratiske rettigheter for folk flest enn de som fantes under det borgerlige demokratiet, og ikke mindre, slik som det etter hvert blei i Sovjet.
Utviklinga i det kapitalistiske Vesten sjøl – og i det «nye» kapitalistiske Østen – viser at for det store flertallet av menneskeheten er det fortsatt minst like viktig som før å bryte med kapitalismen. Men hva vi skal stille i stedet, er en uløst oppgave foreløpig. Et spørsmål er hva sosialisme betyr, når de viktigste produksjonsmidlene kapitalistene har, ikke lenger blir store fabrikkanlegg, men programvare og andre intellektuelle produkter. Akkurat her kan Manifestet ikke hjelpe oss så mye.
Men når det gjelder styringa av det sosialistiske (eller kommunistiske) samfunnet etter kapitalismen, kan kommunistene 150 år etter lære mye ved å gripe tilbake til Marx:
Diktatorisk styring av samfunnet fra en liten, «kommunistisk» elite kan ikke være «kommunismen». Uansett om mange av kommunistene var hederlige og skikkelige fra starten (som de uten tvil var, i Sovjet i 1917 og Kina i 1949), så vil en slik styring passivisere folk flest, føre til kynisme, korrupsjon og nye klasseskiller, og gjøre et virkelig brudd med kapitalismen umulig.
Slike spørsmål ble mye diskutert i AKP allerede for 15 år siden: Spørsmålet som ble stilt, var: Hvordan skal kokkepikene styre staten? Hva er vilkåra for at arbeiderne skal styre? Hva er vilkåra for at kvinnene og den kvinnelige delen av arbeiderklassen skal styre?
AKP vedtok i sitt prinsipp-program at det kommunistiske partiet ikke skulle være et statsbærende parti, men i stedet et parti som hele tida måtte forholde seg opposisjonelt til den sosialistiske staten for å kunne være en drivkraft i kampen for det klasseløse samfunnet. En organisert arbeiderklasse og en organisert kvinnebevegelse var nødvendig for å slåss for makt for folk. Problemstillingene rundt spørsmål om folkemakt, arbeidsfolks makt, kvinnenes makt, må diskuteres mer.
Det kapitalistiske norske samfunnet er et skinndemokrati bygd på premissene til borgerskapets klasseherredømme. Det er så innarbeida, det framstår nærmest som naturgitt, og det gitt mange (de fleste?) en sterk tro på at det er «eksperter, andre, de flinke» som egentlig vet best. Derfor er det vanskelig for folk flest, også for kommunister, å tenke seg et samfunn der helt vanlige mennesker virkelig bestemmer.
Men fordi utviklinga fra sosialisme til kommunisme bare kan skje gjennom økonomisk utvikling og kamp, og gjennom endring av samfunnsmedlemmenes tenkning, kan en kommunistisk revolusjon bare bygge på det vi kan kalle demokratiets seier: På at flertallet av folket, på grunnlag av ytringsfrihet, valgfrihet og personlig rettssikkerhet, sjøl deltar i styringa av samfunnet og tar beslutningene. Altså på mer demokrati enn det vi har i dag, ikke på mindre!
Dette vil sjølsagt være noe av det farligste kapitalismen kan tenke seg! Borgerskapet slåss alltid mot arbeiderklassens og folkets ytringsfrihet på en eller annen måte. En «kommunisme» som i misforstått lojalitet forsvarer overgrepa under «kommunismen» i Sovjet, Kina, Nord-Korea og Cuba, er ikke det vi har bruk for. Fattigfolk over hele kloden dør i kampen for retten til å organisere seg og til å snakke. Det er nemlig forutsetninga for å organisere seg til kamp for ei framtid som ligger i deres egne hender.
I dag, 18. februar 1998, er Arbeidernes kommunistparti 25 år. Kampen for det klasseløse samfunnet, for kommunismen, fortsetter. AKPs teoretiske tidsskrift Røde Fane gir nå ut Manifestet på nytt. For Det kommunistiske manifest er fortsatt et kampskrift!
– Massene på jorda vil ha frihet og demokrati!
– Massene på jorda hater kapitalismen!
| I 1998 gav tidsskriftet Røde Fane ut Manifestet på nytt. Det var nyoversatt av Morten Falck, og Jorun hadde et fyldig forord. Forordet kan leses her. Manifestet kan kjøpes på nettbutikken til www.marxisme.no. |