En dikter som het Bertolt Brecht, skreiv at der kommunisten setter seg til bords, der smaker maten vondt. Så sett dere ned ved hvert et bord, kamerater og venner, og fortell.
Fortell at kaka med sukkerpynt er full av arsenikk. Fortell at den søte likøren er full av blod. Fortell av den myke senga står på en sprengladning. Fortell det som er sant.
Fortell om de svarte skogene som dør for alltid. Ikke fordi trærne blir gamle, men fordi kapitalistenes industri forurenser!
Fortell at menneskeheten kan bli kvitt malariaen – men de kan ikke likevel. Kunnskapen fins – planene fins – medisinene fins – men det koster halvparten av de penga som blir brukt til militære formål i verden på en eneste dag.
Fortell om de 200 000 i Norge som ikke spiser ordentlig mat hver dag. Ikke fordi de ikke er sultne, ikke fordi det ikke finnes mat i butikken. De har bare ikke råd til å kjøpe den.
Fortell at nesten halvparten av all forskning i verden går til drepe-formål, til militære formål – mens det trengs forskning som kan fremme liv.
Fortell om alle dem i Afghanistan, Kampuchea, Nicaragua og El Salvador som har ett eneste sterkt håp: Vi vil leve, og vi vil leve i fred. Fortell om at USA og Sovjet styres av en klasse massemordere.
Fortell at Sydvaranger skal legges ned – ikke fordi det ikke finnes mer malm, ikke fordi arbeiderne ikke produserer flere verdier enn de får i lønn. Nei, Sydvaranger skal legges ned fordi kapitalistene har enda mer profitt å hente andre steder.
Fortell at den nye, teknologiske revolusjonen som kunne skaffa menneskene et lettere og lysere liv, med mindre slit, i stedet blir brukt til å kaste nye hundretusener ut i varig arbeidsløshet.
Menneskeheten har vel aldri hatt det så farlig som nå. For kapitalistene, de store monopolene, de som eksisterer utelukkende på utbytting og sult og krig og forurensning, er nå helt hysteriske i konkurransen om mer profitt og mer makt. De er farlige – men de har makta. Rudolf Nilsen skrev: Kan hende det gjelder å redde vår jord. I vår tid må vi stryke «kan hende».
Og du forteller om alt dette. Og i alle land er det folk som gir svaret på det som skjer: Nemlig at denne farlige og vanvittige overklassen i verden må miste den makta. At menneskeheten ikke klarer å overleve med den overklassen ved makta. At folk må ha makta sjøl. At jorda er så rik på mennesker, kunnskap, jord og vann, at den kan brødfø alle og la alle ha det godt. Men da må folk ha makta sjøl.
Men i ei tid hvor det er lett å få sånne tanker, når det er lett å tenke stort på hvordan verden egentlig kunne ha vært innretta, da kommer borgera med sine avledningsmanøvre.
Og det er Gro eller Kåre. La alt folket konsentrere seg om å finne ut om forskjellen er 1 prosent, 2 måneder og 5 øre, eller om den er 2 prosent, 1 måned og 4 øre, eller 0,5 prosent, 3 dager og 9 øre.
Alle disse variantene gir menneskene fred, trygghet, arbeid – eller var det omvendt. Fantastisk! Det er få ting som er så uvesentlig her i verden som valget mellom overklassedama Gro eller overklassemannen Kåre. Det er jo helt perverst.
Det andre du kan være opptatt av, er å bli YAP-er, en ung fremadstrebende forretningsmann. De skryter til og med av det, de viser fram bilder av seg sjøl, de gir ut kvalme blader så vi kan se hvor herlige de er, og de skammer seg ikke.
Du arbeidsløse ungdom som sitter der: Dagbladet og VG skriver ikke om deg. De skriver i stedet om Bernhard Borge Smith som har børsa til seg 23 millioner på to år. Hvor har de penga kommet fra, da? Fra nedlagt bekledningsindustri i Bergen? Spiller ingen rolle. Han har vært smart, har du ikke greid det samme, du da?
Den tredje tingen de prøver å innprente oss, er at hver og en er ansvarlig for seg sjøl. Høres pent ut, men det arter seg sånn: Jeg var på et møte på Oslo Handelsgym. Der blei jeg stående i diskusjon med tredve unge mennesker med Fremskrittspartiets genser. De hadde gått på kurs, og studert partiets politikk. De sa: – Hvorfor skal jeg være ansvarlig når en annen er sjuk? Hvis de gamle har stelt seg sånn at de ikke kan betale på et pleiehjem, så er da ikke det mitt problem? Hvis din unge blir overkjørt og må opereres, så er det vel ikke mitt problem å betale for det?
Denne tankegangen har de begynt å sette ut i livet, både Gro og Kåre. En liten rundspørring på en hverdagslig tirsdag kunne fortelle at
– Den brekte armen til mora mi kosta 720 kroner.
– Dattera mi sin arm var billigere, bare 530.
– Dattera til Ingvild hadde kutta seg i fingeren, ned på legevakta, det var nødvendig bare med et plaster, 80 kroner.
Den gamle naboen til Petter fikk blodstyrtning i hals og nese, ambulanse til sjukehus, blodet blei stoppa, og hu blei satt i ei drosje med ei regning fra sjukehuset på 125 kroner. Øra til ungene til Jan Arne kosta det 500 kroner å stikke opp. Snart kan vi få taksert hele oss. Jeg er f.eks. veldig spent på om levera til Eva er dyrere enn min.
Men det finnes løsninger. Torkild fortalte at da han var i New Orleans i Amerika, så traff de en musiker som var så grisk etter penger. Grunnen var at han hadde ei kone med hjertefeil, og da ville ingen forsikringsselskaper forsikre henne, og så måtte hun opereres, og det kosta 90 000 dollar! Så de hadde gjeld, så klart. En lekterskipper hørte på denne fortellinga, og han sa at det var ikke så ille da sønnen hans brakk beinet, for den uka var det rabatt på brekte bein der han bodde.
Det er så vanvittig at vi ler. Men den latteren kommer til å stivne fort når dette blir mer og mer hverdagen vår.
Enda mer enn nå blir det nødvendig å protestere og slåss, organisere seg, streike, aksjonere, brøle, holde sammen, være solidariske.
Tillat deg sjøl å være opprørsk! Tillat at den vanvittige verden går inn på deg. Gjør andres lidelse og kamp til din egen. Og ta alt dette med deg på en vandring fra bord til bord, sånn at maten smaker så skikkelig vondt at folk pælmer gifta veggimellom, velter bord og stoler og bestemmer oppskrifta sjøl.
Gro og Kåre = Gro Harlem Brundtland (AP) og Kåre Willoch (H), som konkurrerte om statsministerplassen ved stortingsvalget i 1985. |