Startside | Temaoversikt

Overvåkninga er langt fra over

Kronikk i Klassekampen 24. mai 1996

Regjeringa i Norge har hatt hele det norske maktapparatet til sin rådighet for å forsøke å ta rotta på all opposisjon mot seg sjøl. De har hylla «ytringsfriheten». Men hvis folk har vært så frekke at de har brukt ytringsfriheten litt, til å organisere kamp mot nedlegging av en arbeidsplass eller til og med til å sitte i en 8. mars-komite, da har det gått ei grense – for makta.

De overvåkede har ikke vært en trussel mot «rikets militære sikkerhet», men mot den politiske makta i det norske samfunnet. Det forteller svært mye om hva borgerskapet er reddest for!

Derfor er det logisk at AKP har vært sterkt i søkelyset. AKP har alltid hatt sin styrke nettopp i hele mylderet av folkelig organisering i stort og smått for fattigfolk og undertrykte, mot overklassen. Dette er ikke noe å skryte av, det er jobben til revolusjonære bevege!ser. Det er faktisk også sånn at medlemmene stort sett består av folk som er «vanlige folk». Foreldre som bekymres over at det ikke er plass til 7-åringen deres på skolefritidsordninga og vil gjøre noe med det, lærere som vil at lønna i kvinnedominerte yrker skal bli høyere, ansatte i statsbedrifter som er redde for privatisering og nedlegging av arbeidsplassen deres, enslige forsørgere som ser hvordan angrepa på velferdsstaten retter seg først mot dem, – og som er organisert sammen for å hjelpe hverandre nettopp med å forsøke å gjøre noe med alt dette! Det er liksom ikke mulig å la være, for det gjelder livet, hverdagen. det som er viktig.

Makta skal ha klassesamarbeid, ro i rekkene og lydighet for å få til nedbygging av velferdsstaten, fortsatt Faremo-asylpolitikk, nedlegging av store deler av landbruket, nedbygging av enhetsskolen og å gjøre kommune etter kommune fattigere. Derfor er sjøl et lite parti som AKP av interesse for maktas overvåkning. Det kommer av at det er på grunnplanet, i folkelig organisering og kamp at AKP har hatt og har sin praksis. Det er dette som har vært den viktigste grunnen til overvåkninga. De sier det sjøl: «Dess­uten utgjør partiets holdning til lojalitet over for statens lover en undergravingstrussel. I AKP(m‑l)s tilfelle kan man således tale om latent undergravingsfare» (instruks fra 1988).

Derfor: Hold de revolusjonære unna de store fabrikkene og statsetatene, hold dem unna tillitsverv i fagbevegelsen, pass på at de ikke får innflytelse: for de er ikke lojale mot makta, de driver ikke klassesamarbeid, men organiserer klassekamp. Slikt blei kartlagt

Noen bitte små smakebiter fra Klassekampen i ei uke i mai 1975: Kampen for 13 oppsagte kvinner ved Våler skurlag; demonstrasjon for sjølbestemt abort; kamp mot politiske oppsigelser ved Hammerverket; vernepleier­studentene i Bærum i streik en måned mot utvanning av faget; kamp mot oppsigelsc av 150 arbeidere ved Nobø i Trondheim; DNA-ledelsen som borgerskapets prester; 600 i tog i en liten bydel i Oslo – Bevaring og rehabilitering av hele Rodeløkka på beboernes vilkår!; landskonferanse for Oktoberbokhandlerne med parola Opprett nye bokhandler!; protest mot at departementet ville ha rett til å avsette soldatenes tillitsvalgte; protest mot Sovjet som rovgrisk spekkhogger på verdenshavene; aksjon for 50 mils fiskerigrense; protester mot nedlegginga av Aksjon Kyst-Norge; gjenreis 17. mai som nasjonal kampdag. (Smakte det m-1?) Mange av rapportene er undertegna «soldat», «deltaker» osv. Hver uke nye aksjoner, komiteer, organisasjoner. Dette måtte da fortone seg som temmelig uhandterlig for borgerskapet? Folk dreiv jo og organiserte seg sjøl hele veien!

All opposisjon

Men, som vi veit, er det ikke bare AKP (og RV) som har vært truende for borgerskapet, men også folk i Arbeiderpartiet sjøl. Antakelig har det vært viktigere for makthaverne å kontrollere sine egne partimedlemmer enn de små revolusjonære gruppene. For radikale arbeiderpartifolk har vært motstandere av Nato-samarbeidet, har reist kritikk av Norges/Natos allierte, av USAs bombing av Vietnam, Jeg vil tro de som er motstanderne av EU og EØS, virkelig har utgjort en trussel mot makta i Arbeiderpartiet. Når (om 10 år?) får vi rapportene om overvåkninga av Ap-folk under EU-kampen i 1994 og 1995? Når får vi rapporten om overvåkning og yrkesforbud i avisene og NRK? Når får vi LO-ledelsens mapper? Om aktivistene i hotell- og restaurantstreika i 1996? Om organisatorene av verkstedstreika? Kommer Lysestøl-saka (fra 1979) noen gang fram i dagens lys? Er det statens samarbeid med Mossad som hindrer det? Hvor tjukke mapper har innvandrere, asylsøkere og flyktninger?

Det er i det hele tatt ekkelt å høre mange av toppolitikerne og deler av pressa være så forferdelig bestyrta over «historien, som vi nå må ta et oppgjør med». Takk til Lundkommisjonen, som har lagt så mye dritt fram i lyset så alle kan se. Men toppfolka hykler. De har gitt ordrene.

Det er bare å glemme at overvåkninga tar slutt. Lundkommisjonen henviser til de offentlige instruksene som viser at overvåkning og registrering av de illojale (mot overklassen og deres statsapparat) er helt OK og lovlig, det er bare det at overvåkninga gikk for langt.

Overvåkninga tar ikke slutt, for den folkelige organiseringa, streikene. de store og små aksjonenc, tar ikke slutt. Den lillc organisatoren AKP har heller ikke tenkt å gi seg. AKP lå på knærne for noen år sia, er fortsatt lite – men står. Noen gamle venner kommer tilbake, og det siger innpå med noen nye.

Det viktigste i 90-åra er at det har vokst fram revolusjonær ungdom og studenter igjen. AKP har satt seg som mål å bygge opp igjen den kommunistiske bevegelsen i Norge, først og fremst ved å samarbeide med de unge kreftene. De skal ikke og vil nok ikke «ta over» eller «få lov til å fortsette» det gamle AKP. De som vil fortsette å bygge det revolusjonære partiet, vil gjøre det ut fra sin tid og på sin måte. Forhåpentligvis vil det bli gjennom en diskusjonsprosess mellom de unge, de «gamle» og dem som ennå ikke er med. Dette er diskusjoner som pågår nå, ikke i det blå, men konkret. Det er nå mulig ikke bare å holde stand, men å gå et skritt fram. Til høsten tar AKP initiativ til store, åpne konferanser hvor alle som er interessert i å diskutere framtida, er velkomne.

I tida framover vil antakelig angrepa på de revolusjonære øke, slik at den sterke sympatien som de overvåka nå har skal ta siutt og det igjen skal kunne bli politisk legitimt å fortsette å overvåke. Det har allerede starta: «RV-politiker smugla heroin». «AKPs likvidasjonslister». «AKPs lister over dem som skulle fjernes» osv. Kanskje det kummer «Jeg så AKPer på fjell med gevær uten rype (evt. i skog uten elg)» eller andre grusomme øyenvitneskildringer.

Krev å se mappa!

Det er viktig å stille kravet «Jeg vil se mappa mi!» og mobilisere demokratiske mennesker til å støtte det. Sjøl om en alltid har visst at en er blitt overvåka og kanskje husavlytta, et det ikke noe morsomt å tenke på hva som kan ligge oppi mappa av private ting. Det bør bli vanskeligere å drive overvåkning! Hold åpne møter på arbeidsplasser, i bygda og i byen. La diskusjonen rulle og få DNA-ledelsen og andre overvåkere til å forklare seg!