Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Sans for detaljer

Morgenkåseri i NRK;
trykt i Klassekampen 23. juni 1990


Har du noen gang forsøkt å stappe en trampoline ned i en liten pappeske?

Saken er nemlig den at vår skole skal legges ned akkurat nå, og vi hadde forstått at det var vi som skulle pakke ned skolen. Samtidig som vi hadde full dag med alle ungene, naturligvis. Men hvem som skulle ha hva, hvem som bestemte over hva, det fikk vi liksom aldri vite. Kunne vi gi symaskinene til naboskolen, ettersom de fikk halvparten av våre elever? Skulle skolesjefen ta vare på plansjen over ugle i storm, eller kunne vi gi den til den andre naboskolen? Og hoppetauene på gymmen, kunne barna få dem, eller hadde skolesjefen et eget hoppetaulager fra alle de nedlagte skolene?

Ugler og kart, datamaskiner og hoppetau, hvem skulle ha mattebøkene, og fargestifter som det var flere hele igjen av, hyller og skillevegger bare venta på beskjed fra oven. Der oppe hadde de lagt ned skoler før, så var det ikke noe annet de kunne, så var det ihvertfall det. Vi hadde så mange spørsmål!

Endelig kom de altså, representantene for skole­sjefens kontor i byen vår. Vi satt der som kjekke speiderpiker og speidergutter, som fulle av forventning gleda oss til klare ordre, og visshet om hva vi hadde lov til og hva vi ikke hadde lov til, og det hasta også. De fikk straks ordet.

De plasserte en liten, hvit pappeske på fanget sitt. Du vet en sånn eske som man får papir i til kopieringsmaskina. De målte esken høylydt med et målebånd, og ba oss om å diskutere hvor mange vi trengte, for de hadde en del slike på kontoret sitt.

Dere kan jo legge bøker nedi den ene veien, eller den andre veien, og så ser dere hvor mange bøker det går nedi, og så kan dere regne ut hvor mange esker dere trenger, og så kan dere gi oss beskjed.

Jeg kan trygt si, uten å juge for mye, at haka på alle sammen falt så langt ned at det blei den som blei liggende på vårt fang.
Noen ble så målløse at de bare kunne knise, men det er uhøflig, så de holdt handa foran munnen. Andre samla opp haka si og sa at de trodde helt sikkert at myndighetene kunne klare å sende et lass med emballasje ut fra sitt eget skjønn.

Her skulle vi putte skolen ned i små hvite esker. Dette var virkelig karer med sans for detaljer! Der sitter de og har lagt ned mange skoler før, og så har de ingen mening om ugler og hoppetau og bare måler esker med målebånd. Er det nødvendig med 300 000 i lønn for å gjøre det?

Dette fortalte jeg under latter og spas til Torill, ei venninne av meg som bor nedi sentrum. Det der er ingen ting, sa hun. Her nede i sentrum er det nå planlagt å bygge 1300 boliger. Men hvor skal barna gå på skole? Det lurer vi som bor her veldig på! Så Torill hadde ringt til skole­myndighetenes kontor, dem med pappeskene, og spurt.

1300 boliger? Å? sa de der. Bruk formelen din og regn ut hvor mange barn det blir, sa Torill, og mannen med de små hvite eskene fant ut at det blei 232. En hel skole! Og enda skal det bygges 1000 boliger til like ovafor!

Fulle av bekymra spørsmål møtte befolkninga selveste storsjefen i byen. Men de hadde vært urolige helt uten grunn, folk er jo ganske dumme. For det skal ikke bo barn der! Han sa det. Det kommer ikke til å bo barn der. Det kom like selvsikkert som om han hadde sagt at en meter er 84 cm.

Storsjefen minner meg om et vedtak som blei gjort i en delstat i USA i forrige århundre. De fleste av dere veit at det er et tall som heter Pi. Hvis du tar diameteren på et hjul og ganger med pi som er 3,14159 osv osv, så får du omkretsen. Det er klart det er litt tungvint med 3,14159 osv osv, men du er nødt til å bruke det hvis du skal ha akkurat passe med gummi rundt hjulet for eksempel. Men i delstaten syntes de det var penere med akkurat 3, og så vedtok de en lov om det. Det synes jeg er morsomt. Men det er enda morsommere at sjefen for en by, jeg skal ikke henge ut noen, så jeg sier ikke hvem det er, bare at byen er stor, at altså sjefen i en by bestemmer at folk ikke skal få barn!